Although “heartbreak” ordinarily does not imply any physical defect in the heart, there is a condition known as “Takotsubo cardiomyopathy” (broken heart syndrome), where a traumatising incident triggers the brain to distribute chemicals that weaken heart tissue.

2013-03-20 11.13.43Da du sa du ikke ville være kjæresten min lenger reagerte kroppen min ved å kaste opp. Plutselig skulle det ikke være deg og meg lenger, og jeg visste ikke hvem jeg var. Det hadde jo vært oss to siden vi var 17. Vi ble voksne sammen, din familie ble min familie, vi hadde grodd inn i hverandre, slått røtter på begge sider. Og plutselig skulle det ikke være sånn lenger. Det var nesten så jeg ønsket at du hadde vært utro, at det hadde kommet en annen inn i bildet for da hadde jeg hatt en grunn til å være sint på deg. Nå elsket du meg bare ikke lenger. På internett leste jeg at den beste måten å komme over noen på var å slette alle spor, slett telefonnummer, facebook og instagram, men jeg klarte det ikke. Du var jo min beste venn, han som kjente meg best i hele verden. Jeg hadde jo allerede mistet deg som kjæreste, og tanken på å miste deg som venn også var helt forferdelig.

Men plutselig en dag så innser man at det er greit. Det kommer ganske plutselig, man merker det nesten ikke. Han er ikke lenger din beste venn. Han forteller deg ikke lenger alt, og du gjør heller ikke det. Han er ikke lenger den du går til når verden føles litt vanskelig, han er ikke lenger den du må sende melding til når du ser noe morsomt. Også møter du noen som får hjertet ditt til å slå litt raskere. Dere kysser kanskje, på et nachspiel og det er superhemmelig fordi ingen må vite om det. Og selv om det aldri blir dere to, det ble med den kyssingen på det nachspielet så innser du at du har gått videre. Du trenger han ikke lenger, du vet hvem du er igjen. Og det finnes andre gutter der ute.

Gutter som kysser deg intenst i krysset ovenfor Ringen kino midt på lyse dagen, og selv om du synes det er litt flaut, så er det ganske fint. Gutter som impulsivt blir med på roadtrip til Sørlandet for å se barndomsheltene dine. Gutter som ruller ned bakken i Uranienborgparken med deg midt på natten. Gutter som tar deg med ut på øyene i Oslofjorden selv om det egentlig er altfor kaldt, men det gjør ikke noe siden dere har te og appelsiner og mariusgensere. Og han som en gang var ditt ett og alt, han du trodde du ikke kunne leve uten, er blitt til et minne.

om flinke piker

Jeg har alltid vært en flnk pike. En flink pike som gjør det hun skal, når hun skal det. Som aldri leverer oppgaver for sent, som presser seg til det siste. Som gjør det beste hun kan. Som setter altfor store forhåpninger til seg selv,  selv på ting hun egentlig ikke kan. Som hopper inn i prosjektene sine med hele seg og alle følelsene sine, og derfor tar all kritikk personlig. Som prøver å gi litt faen, men som absolutt ikke gjør det. Som har en sterk kunsterisk side som ikke alltid passer sammen med den harde hverdagen. Som sitter oppe hele natten for å gjøre ferdig oppgaver. Som aldri gir opp, selv om det går utover helsa. Som er livredd for å få dårlige tilbakemeldinger, så hun utsetter dem så lenge hun kan, selv om det medfører hodepine og spente skuldre. Som til slutt bryter sammen fordi hun har bygget opp så mange følelser inne i seg, og er så redd for å mislykkes. Men når tilbakemeldingen kommer, er den aldri så dårlig som man tror den kommer til å være, og man går på skole for å lære. Og man lærer av å prøve og feile. Man kan ikke alltid være perfekt. Man kan ikke være best i alt.

Jeg skal øve meg på å bli tøffere. Jeg skal bli en tøff flink pike. En som gir litt mer faen og ikke tar alt personlig. Men som fremdeles gir alt og har med følelsene sine. For jeg skal fortsatt være meg, bare i en litt tøffere utgave.