Gårsdagen begynte med en kjælen hund på fanget i solen. Heldigvis var han sitt rare seg igjen etter å ha vært neddopet hos dyrlegen på tirsdag. Etter signering av kondolanseprotokoll på kommunesenteret på Hurum, bading og hårstuss satt jeg meg på bussen mot Oslo.
Der møtte jeg masse fine mennesker for å gå på førpremieren av Bambieffekten. Jeg kjenner noen av gutta i Feil Film, som har produsert filmen, og da må man jo se hva de får til! Filmen var interessant og annerledes, og selv om det var ting jeg ikke likte synes jeg det er tøft at de tør!
Etter filmen var det premierefest på Parkteateret, med lysekrone som kastet grønne prikker på veggene, og fransk sekstitallsmusikk. Og Victoria Winge som spilte fantastisk musikk som fikk meg til å felle noen tårer.
Jeg var også prikkete, og selv om skoene mine var vonde og ga meg gnagsår danset jeg for det.
Men det aller fineste med hele kvelden var alle de flotte menneskene som var der. Jeg møtte igjen gamle klassekamerater fra videregående, og vi snakket og klemte og gråt litt over alt som har skjedd. Oppe i alt dette vonde har det kommet frem noe veldig fint, det er så mye kjærlighet i Oslo og Norge om dagen!
Så ble klokken mye og jeg dro hjemover. Det er fint å kjenne at det kommer til å bli bedre, det er allerede litt bedre og det blir bedre, det kommer til å gå bra.
Ser ut som en strålende dag. Søte, søte hunden. Og du, jeg gleder meg til å gi deg en klem og drikke te med deg engang i august. <3
❤! Ja!