Denne jakken var noe av det første jeg strikket her i Hamburg. Den er perfekt å slenge på seg når man kommer hjem fra en lang dag, den er stor og lang, og ikke minst varm og god. Ja, og himla enkel å strikke også. Det er vel noe lignende en skappel-jakke, strikket i fem deler og sydd sammen. Garnet er noe billig garn jeg fant her nede, og jeg synes sjatteringene i det er så fint. Manuela synes den var så fin at hun gjerne ville ha en hun også, men da vi dro for å kjøpe mer garn hadde de ryddet bort vintergarnet. Det angrer de sikkert på nå, siden det er kaldere nå enn det var i februar!
Og takk for alle hyggelige kommentarer på forrige innlegg, det er hyggelig å bli tatt så vel i mot!
Jeg tror dette er første gang jeg går inn på denne bloggen på flere måneder. Myldretid har vært pakket vekk, ligget nederst i en eske sammen med andre ting. Gjemt bort, men ikke glemt. Jeg prøvde å starte en Hamburgblogg, men den ble aldri meg, det føltes halvhjertet. Så nå, i dag, åpnet jeg opp esken og tok opp Myldretid igjen. For jeg savner å ha mitt lille internettsted, sammen med alle de flotte menneskene jeg har blitt kjent med. Så får vi se hvor ofte jeg kommer til å skrive her, kanskje hver dag, kanskje en gang i uka. Jeg vet ikke. Men hvis dere vil være med, så hadde det vært veldig koselig.
Det finnes ikke overraskelser i Gatlin. Eller, det var i alle fall det jeg trodde. Det viste seg at jeg ikke kunne tatt mer feil.
Det fantes en forbannelse. Det fantes en jente. Og så fantes det en grav. Ethan Wate (16 år)
I en by uten overraskelser kan én hemmelighet forandre alt.
En dag dukker Lena Duchannes opp på skolen, og Ethan Wate kjenner henne igjen fra drømmene sine – bokstavelig talt!
Men Lena har skremmende krefter. Sammen må de to kjempe mot en forbannelse som har herjet familien Duchannes i generasjoner – og innen Lena fyller 16, må hun velge mellom den gode og den onde siden.
Igjen har jeg fått lov til å være med på bokbloggturneen, og denne boka likte jeg veldig mye bedre enn den forrige. Det er “vakre skapninger”, eller “beautiful creatures” som den heter på engelsk, skrevet av Kami Garcia og Margaret Stohl. I går var boka hos Astrid Terese, og i morgen er den hos Regndrope.
Jeg er jo egentlig ikke i målgruppen til denne boka, men likevel slukte jeg den. Jeg lå våken en hel natt for å finne ut av hva som skjedde videre med Lena og Ethan, og da jeg var ferdig lastet jeg like gjerne ned bok nummer 2 på kindelen. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg likte den så godt, for de har jo ikke akkurat funnet opp kruttet ved å skrive ungdomsbøker om overnaturlige vesener. Men likevel koste jeg meg med denne boka, og jeg tror nok at dette er den nye store ungdomsserien.
Ed Kennedy er en taper uten fremtid. Han kjører drosje, er talantløs i kortspill og håpløst forelsket i Audrey. Ved sin side har han Dørvakta – en illeluktende, kaffedrikkende hund. Livet til Ed er begivenhetsløst helt til den dagen han ved en tilfeldighet utgjør en forskjell: Han forhindrer et bankran. Det er da det første esset dukker opp og livet hans blir forandret. På ruteresset står det nemlig tre adresser og tre ulike klokkeslett. Han vakler mellom redsel og nysgjerrighet, men overbeviser seg selv om at han kan og bør hjelpe menneskene som bor på de forskjellige adressene. Disse menneskene har det til felles med ham selv at de trenger hjelp. Flere spillkort med oppdrag og kryptiske ledetråder dukker opp, og gjennom disse oppdragene forandres livet hans til det bedre. Til slutt gjenstår bare ett spørsmål: Hvem er det som sender spillkortene? Markus Zusaks roman om antihelten Ed er full av humor, knyttneveslag og kjærlighet.
I dag er det min tur på bokbloggturneen, og det er boka “Jokeren” av Marcus Zusak som er ute på tur. I går var den hos Eirin, og i morgen er den hos Isabella.
Jeg hadde store forventninger til denne boka, fordi den er skrevet av samme forfatter som har skrevet “boktyven”, Marcus Zusak. Dette er en helt annen bok, satt til nåtidens Australia, hvor taperen Ed Kennedy plutselig får en mening med livet, gjennom spillkort han får tilsendt i posten. Han hjelper blant annet en gammel dame som sitter alene hver dag, en prest som har mistet troen, og vennene sine. Selv om jeg veldig gjerne vil like denne boka, ble klisjeene litt mye for meg. Jeg klarer ikke helt å tro på forvandlingen i Ed, og noen av tingene han gjør for å hjelpe er så banale at jeg nesten ble irritert.
Jeg synes også det er rart at oversetteren har valgt å kalle boka for “jokeren”, i stedet for budbringeren, som ville vært en naturlig oversettelse av den engelske tittelen, “the messenger”. Jeg synes den passer bedre til bokas innhold, og kanskje jeg ville sett boka i et litt annet lys hvis den het det. Jeg fikk iallefall en liten aha-opplevelse da jeg så at det var den originale tittelen.
Alt i alt, en ok bok, men jeg synes nok “boktyven” var bedre.
En liten hilsen fra Tyrkia, hvor jeg befinner meg om bord på denne båten. Når man får tilbudet om å bli med på jobbtur, sier man ikke nei. Så langt har jeg blitt litt solbrent, spist utrolig mye god mat og badet masse. Ikke dårlig til å være midt i oktober!
I går lyste vi opp hele Låveveien, for å ta gata vår tilbake igjen.
Etter en veldig lang og tung uke, med jobbing både i avisen og i platebutikken, gjerne begge på samme dag, og funnet av Sigrid, er det så utrolig deilig å ta ferie akkurat nå. I dag setter jeg meg på et fly mot mitt elskede Boston, og jeg vender ikke snuten hjemover før september nærmer seg slutten.
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive dette innlegget, men av en eller annen grunn er det litt vanskelig. Det burde ikke være det, for det jeg skal skrive om er jo helt naturlig, men det er ikke noe man snakker så veldig høyt om. Hva er det jeg mener? Mensen selvfølgelig.
Men egentlig skal det ikke handle så mye om mensen, men om det som gjør mensen litt lettere, nemlig menskoppen. Menskopp er fortsatt ikke så vanlig, og jeg synes det burde være mer informasjon om den. Jeg tror jeg leste om den første gang på en blogg, og jeg synes den fungerer så bra at flere burde vite om den. Jeg elsker menskoppen min! Den har gjort det å hs mensen litt lettere, selv om jeg har det med å ty til en sjokolade en gang i blant fortsatt.
Hvis du ikke vet hva en menskopp er, ser den slik ut:
En liten kopp av silikon, som man kan bøye og tøye for å få den på plass, også samler den opp alt mensblodet ditt. Det høres kanskje litt ekkelt ut, men det er det ikke. Man blir overraskede fort vant til det. Mensblod er helt naturlig, og mye renere enn mye annet man er borte i i løpet av en dag. Jeg pleier å tømme den mens jeg er på do, skylle den i varmt vann i vasken, og sette den inn igjen.
Apan har laget en video om menskoppen som jeg synes forklarer det ganske bra:
Man trenger ikke å tenke på å bytte tampong, eller kjøpe tamponger for den saks skyld, fordi man kan ha den inne en hel dag før man tømmer den. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har løpt innom butikken før jeg skulle på skolen for å kjøpe tamponger, fordi jeg hadde glemt mine hjemme. Det er også helt trygt å sove med den. Når man er ferdig med menstruasjonen, er det bare å koke den, la den tørke også er den klar til neste menstruasjon.
En annen ting jeg liker med menskoppen, er at den er miljøvennlig. Gjenbruk er en fin ting, og jeg har hatt min menskopp nå i to år, og den ser fortsatt like fin ut, og jeg kan spare jorden vår for avfall.
Jeg vet ikke hvor man kan kjøpe menskopp i Norge, det burde finnes på apotekene, men det tror jeg ikke at det gjør. Jeg bestilte min på iherb.
Hvis det er noen som lurer på noe om menskoppen, er det bare å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan!
Forrige uke kjørte jeg langt inn i de norske skoger, mot svenskegrensa, og møtte Thor Heyerdahl jr. En fantastisk gammel mann, som ikke hadde noe i mot å klatre opp i et tre (med crocs!) for fotografen.
Dette bildet, tatt en sommer på nittitallet i en by nord i Tyskland, viser meg og min brevvenninne Manuela. På dette tidspunket var vi vel ikke brevvenner, jeg hadde vel knapt begynt på skolen, brevskrivingen begynte nok litt senere, men moren min og moren hennes skrev brev med hverandre.
Jeg og Manuela har skrevet uendelige brev til hverandre, om gutter, om utdanning, om reise, helt fra jeg gikk på barneskolen, og noen ganger snek meg hjem i storefri for å sjekke postkassa, og da frimerkene til Tyskland kostet 6 kroner. Vi har skrevet om musikk på rosa brevpapir, Nsync var lenge Manuelas favoritt, og jeg husker jeg gikk ut å kjøpte “bye, bye, bye” fordi hun anbefalte den.
Vi har snakket om å besøke hverandre i mange år, men det har aldri helt passet, men etter at foreldrene hennes var å besøkte min mor nå i sommer, sendte jeg avgårde en mail og spurte om jeg kunne komme til henne i høst. Og det kunne jeg. I oktober reiser jeg til Hamburg for å møte Manuela igjen, nesten tjue år etter at vi så hverandre sist.
Hei.
Det finnes ikke overraskelser i Gatlin. Eller, det var i alle fall det jeg trodde. Det viste seg at jeg ikke kunne tatt mer feil.
